"Bitterhet er som å svelge gift og håpe at andre dør". Sitat Nelson Mandela.

Bitterhet som psykologisk fenomen: Når følelser blir selvdestruktive

Av Rune Brenna - kognitiv atferdsterapeut mnfkt/lederutvikler 2024/2025

Innledning

Nelson Mandelas berømte sitat "Bitterhet er som å svelge gift og håpe at noen andre dør" fanger essensen i et av psykologiens mest komplekse og selvdestruktive følelsesmønstre. Dette sitatet, som kommer fra en mann som tilbrakte 27 år i fengsel på Robben Island i Sær-Afrika for sin kamp mot apartheid, men som likevel valgte forsoning fremfor hevn, illustrerer en dyp forståelse av bitterhetens paradoksale natur: den skader mest den som eier og bærer den.

Bitterhet, eller embitterment som det kalles i psykologisk litteratur, er mer enn bare sinne eller skuffelse. Det er en kompleks emosjonell tilstand karakterisert av langvarig harme, opplevd urettferdighet og et ønske om hevn eller gjengjeldelse (Linden, 2003). Dette fenomenet har fått økende oppmerksomhet i klinisk psykologi de siste tiårene, særlig etter Michael Lindens arbeid med Post-Traumatic Embitterment Disorder (PTED).

Bitterhetens psykologiske anatomi

Bitterhet oppstår typisk som respons på opplevd urettferdighet, svik eller tap av noe verdifullt (Worthington & Wade, 2020). Forskning viser at bitre individer ofte er fanget i et kognitivt mønster preget av repetitive tanker om den opplevde urettferdigheten, en tilstand kjent som rumination, såkalt drøvtygging (Nolen-Hoeksema et al., 2008). Denne mentale gjentakelsen forsterker negative følelser og opprettholder bitterheten over tid. Kognitiv terapi-forskning har identifisert flere sentrale tankemønstre assosiert med bitterhet: katastrofetenkning rundt hendelser, svart-hvitt tenkning, og en tendens til å personliggjøre negative opplevelser (Beck et al., 1979). Disse kognitive vrengebildene fører til at individet blir fanget i en negativ spiral hvor bitterheten forsterker seg selv.

Neurobiologiske aspekter

Nevrovitenskapelig forskning har vist at kronisk bitterhet aktiverer de samme hjerneområdene som er involvert i fysisk smerte (Eisenberger, 2012). Dette kan forklare hvorfor vi bruker språk som "sårende" og "vondt" for å beskrive emosjonell smerte. Langvarig bitterhet fører også til dysregulering av stressresponssystemet, med kronisk forhøyede nivåer av kortisol, nor-adrenalin og andre stresshormoner som resultat (McEwen, 2007).

Bitterhetens virkelige helsekonsekvenser

Mandelas metafor om gift er støttet av omfattende forskning på bitterhetens fysiologiske konsekvenser. Studier viser at individer som bærer på langvarig bitterhet har økt risiko for kardiovaskulær sykdom, svekket immunforsvar og økt inflammasjon i kroppen (Kubzansky & Thurston, 2007). En longitudinell studie fulgte over 1000 personer i over 10 år og fant at de med høyest bitterhetsskår hadde 25% høyere risiko for å utvikle hjertesykdom (Williams et al., 2010). Dette alene er skremmende funn.

Den psykiske helsen påvirkes også betydelig. Bitterhet er sterkt korrelert med depresjon, angst og redusert opplevelse livskvalitet (Sensky et al., 2015). Forskning viser at bitre individer ofte opplever sosial isolasjon, da deres negative fokus kan være utmattende og noen ganger konfliktskapende for omgivelsene (Worthington et al., 2007).

Tilgivelse som motgift

Paradoksalt nok viser forskning at tilgivelse - ikke fortrengning eller unnskyldning av andres handlinger - kan være den mest effektive "motgiften" mot bitterhet. Enright og Fitzgibbons (2015) har utviklet evidensbaserte tilgivelsesintervensjoner som viser signifikante forbedringer i mental helse og reduksjon i bitterhetsymptomer. Neuroimaging-studier viser at tilgivelsesprosesser aktiverer prefrontal cortex og reduserer aktivitet i emosjonelle sentre som amygdala, på norsk reptilhjernen (Ricciardi et al., 2013). Dette tyder på at tilgivelse bokstavelig talt kan restrukturere hjernen fra destruktive til mer hensiktsmessige tankemønstre.

Kliniske implikasjoner

I terapeutisk arbeid med bitterhet har kognitiv atferdsterapi (KAT) vist god effekt, særlig når den kombineres med tilgivelsesbaserte intervensjoner (Harris & Thoresen, 2005). Mindfulness-baserte tilnærminger har også vist lovende resultater ved å hjelpe individer til å observere sine bitter tanker uten å bli fanget i dem (Orsillo & Roemer, 2011). Acceptance and Commitment Therapy (ACT) tilbyr en annen tilnærming ved å fokusere på psykologisk. fleksibilitet og verdier fremfor symptomreduksjon (Hayes et al., 2012). Ved å hjelpe klienter til å identifisere hva som virkelig er viktig for dem, kan terapien bidra til å redusere bitterhetens grep.

Bitterhet i livets sluttfase: Når livet oppsummeres

En særlig sårbar periode for utvikling og forsterkning av bitterhet er livets sluttfase, når individer står overfor sin egen dødelighet og reflekterer over livets gang. Erik Eriksons utviklingspsykologi beskriver den åttende siste livsfasen som preget av konflikten mellom ego-integritet og fortvilelse (Erikson, 1982). For mange eldre blir denne retrospektive evalueringen av livet en kilde til dyp bitterhet når de fokuserer på uoppfylte drømmer, tapte muligheter, manglende selv-tilfredsstillelse og opplevd urettferdighet. Forskning på "life review" viser at eldre voksne som ikke klarer å integrere både positive og negative livserfaringer, ofte utvikler det som kalles "bitter reminiscence" – på norsk en tendens til selektivt å fokusere på livets skuffelser og traumer (Wong & Watt, 1991). Butler (1963) var blant de første til å identifisere hvordan denne naturlige tendensen til å se tilbake på livet virkelig kan bli patologisk når den domineres av harme og anger.

Gerontologisk forskning har vist at bitterhet i alderdommen er assosiert med økt risiko for depresjon, kognitiv svikt og tidligere død (Krause & Hayward, 2014). En longitudinell studie av 500 eldre over 80 år fant at de med høyest bitterhetsskår hadde 40% høyere dødelighet i løpet av fem år, selv etter kontroll for fysisk helse og andre faktorer (Wink & Dillon, 2008). Særlig problematisk er fenomenet "legacy bitterness" - hvor eldre overfører sin uløste harme til yngre generasjoner gjennom negative narrativer om livet og verden (McAdams, 2011). Dette kan skape inter-generasjonelle mønstre av bitterhet som påvirker familiesystemer over tid. Når de yngre ikke aksepterer de gamles bitterhet, slår det kanskje tilbake på samme måte; «Hvor var du i livet mitt den gangen, du aksepterte ikke hvordan JEG hadde det!» «NÅ vil du at jeg skal synes synd på DEG??!».

Hva er å være både bisk og bitter på samme tid?

I norsk språkbruk finnes begrepet "bisk" - en gammel beskrivelse av eldre personer som fremstår sure, krasse, anklagende og avvisende i sin omgang med familie og venner. Dette folkelige begrepet fanger kanskje noe vesentlig ved hvordan bitterhet manifesterer seg som relasjonell atferd i livets sluttfase. Mens "bitter" ofte beskriver en indre emosjonell tilstand, beskriver "bisk" den utadrettede, sosiale negative manifestasjonen - den skarpe tungen, den bitende kommentaren, den konstante kritikken, og den generelle utilnærmeligheten som kjennetegner noen eldre som har latt livets skuffelser forme deres væremåte.

En mulig arbeidshypotese er at "bisk" atferd kan fungere som en psykologisk forsvarsmekanisme i møte med livets avslutning – kanskje er en måte å holde andre på avstand for å beskytte seg mot ytterligere sår eller tap? Da passer det i så fall inn under projisering (Freud, 1912). Kanskje representerer den "biske" væremåten et forsøk på å bevare kontroll og autonomi når kropp og kognisjon svikter, eller et uttrykk for frustrasjonen over å være avhengig av andre etter et langt liv med selvstendighet. Men; hvorfor velger noen eldre denne veien mens andre beholder varme og åpenhet, selv i møte med livets utfordringer og akseptans for døden? Hva er det som gjør at livets tilkortkommenhet hos noen leder til visdom og aksept, mens det hos andre krystalliserer seg til en "bisk" og utilnærmelige væremåte? Disse spørsmålene forblir delvis ubesvarte og inviterer til videre forskning og psykologiske studier på samspillet mellom personlighet, gener, kulturer, livserfaringer og aldringsprosessens utfordringer.

Hospice- og palliativ omsorgsfeltet har dokumentert hvordan uløst bitterhet kan komplisere det såkalte "dødsregnskapet" og hindre fredelig død (Byock, 2004). Mange døende bruker sine siste måneder fanget i harme fremfor å fokusere på meningsfull avslutning og relasjonell forsoning. Kan langt flere oppleve en mer fredelig og verdig avslutning av livet ved en dypere forståelse for det meningsløse ved bitterhet?

Kulturelle og kontekstuelle faktorer

Bitterhetens uttrykk og aksept varierer betydelig på tvers av kulturer. Kollektivistiske kulturer kan ha større toleranse for langvarig harme som uttrykk for lojalitet eller ære, mens individualistiske kulturer oftere fremmer "å gå videre!" eller «skjerp deg!!» (Sandage & Worthington, 2010). Forståelse av disse kulturelle nyansene er viktig i terapeutisk arbeid, særlig når man arbeider med eldre klienter som kan bære på livslangt kulturelt formet bitterhet.

Konklusjon

Nelson Mandelas visdom om bitterhet som selvpåført gift er støttet av en solid forskningsbase som dokumenterer bitterhetens ødeleggende effekter på både fysisk og psykisk helse gjennom hele livsløpet. Særlig kritisk blir denne forståelsen i livets sluttfase, hvor uløst bitterhet kan hindre den ego-integritet som er nødvendig for en fredelig avslutning på livet. Som Mandela selv demonstrerte, er det mulig å bryte ut av bitterhetens fengsel gjennom tilgivelse og fokus på konstruktiv handling fremfor destruktiv harme og sinne - en transformasjon som er mulig i alle livsfaser, inkludert de aller siste.

'

'For klinikere understreker denne forskningen viktigheten av å adressere bitterhet direkte i terapi, ikke bare som et symptom på andre lidelser. Dette gjelder særlig i gerontologisk praksis, hvor det å hjelpe eldre klienter med å integrere livshistorien sin på en balansert måte kan være avgjørende for livskvalitet og en verdig død. Ved å hjelpe klienter til å forstå bitterhetens selvdestruktive natur og tilby evidensbaserte intervensjoner, kan vi bidra til at flere opplever Mandelas transformasjon fra bitterhet til frihet.

Rune Brenna - kognitiv atferdsterapeut mnfkt/lederutvikler 2024/2025

Merknad: Vi velger å benytte oss av et bredt spekter av kilder, fagfolk, KI -  kunstig intelligens, journalister, skribenter, forfattere eller andre på innhold og språkvask. Dette for å sikre at vårt fagspråk og kommunikasjon med omverdenen er så enhetlig og presist som mulig. Målet er å utvikle et språk som treffer bredt i yrkeslivet og sikrer at våre budskap og informasjon blir ensrettet og effektivt kommunisert til våre målgrupper. Vi mener at dette er en viktig del av vår forpliktelse til å levere kvalitetsinnhold på en forståelig måte og opprettholde høye standarder for profesjonalitet i vårt arbeid. Vi velger også å bedrive folkeopplysning; snakk så folk skjønner det for å tette viktige kunnskapshull i befolkningen. Dette er for oss et kontinuerlig pågående arbeid og en æressak. Og neimen ikke enkelt....