Skreddersydd ledertrening, ekspertbistand og akutt lederstøtte for

  • ledere som opplever å bli hemmet i vekst og utvikling i sitt arbeid på grunn av personlige endringskriser.

  • operative ledere som frustreres av motgang, nullgang eller stillstand.

  • individer og grupper rammes av kriser, sorgprosesser og organisatoriske endringer.

  • lederbistand i tverrfaglige konflikter og fastlåste samarbeidsproblemer.

  • nøkkelpersoner i bedriften med helsemessige belastninger, sammensatte lidelser eller akutt alvorlig sykdom med usikre jobbprognoser.

  • individer og grupper under nedbemanning, arbeidsledighet, fristilling og større yrkesfaglige utfordringer.

  • ledere under prosesser for å skape ny energi i fastkjørte team og prosjektgrupper.

  • ledere under sterkt prestasjonspress og komplisert krysspress.

  • ledere når endringens vind blåser, og tiden er svært knapp for raske og kloke beslutninger.

Søk
  • Rune Brenna

Lært hjelpeløshet: En moderne epidemi?

Lært hjelpeløshet er en anerkjent teori innenfor psykologien for å forklare visse former for psykiske reaksjoner med lavt stemningsleie, passivisering, avmakt og tristhet. Via voksnes reaksjoner, erfaringer og holdninger kan avkommet lære at sine egne handlinger i liten eller i ingen grad har betydning for å oppnå ønsket livsglede og livskvalitet.


Reduserte måltall i NAV-tiltak?

Deltakere i AMO tiltak som ikke benytter sine styrker, og ikke har andre sykdommer som setter de i en slik situasjon, ser ut til å øke i omfang. Personer med lært hjelpeløshet og egenpassivisering er da med på å bremse økende måltall i NAV AMO-tiltak. De er ofte tiltaksgjengangere, har høyere udokumentert fravær og observeres med et stort register av forklaringsmodeller for sin uhensiktsmessige atferd. De med lært hjelpeløshet er ofte også de som ikke noterer, verken i plenum eller i samtaler. Det er også de som ikke jobber seg gjennom tildelt arbeidshefte/litteratur eller annet viktig materiale på en utviklende måte. Observasjoner viser også at de ofte projiserer sin frustrasjon over på system og samfunn. PC-spill, smarttelefoner og tilgang til hundrevis av fornøyelser på nett, gjør at de i dag i langt større grad stimuleres til prokrastinering enn for bare ti år siden. Ved å akseptere dette understøtter og vedlikeholder vi som veiledere og behandlere tilstanden.


Lært hjelpeløshet på legekontoret: Pasient eller bestiller?

Det virker som om fastleger og behandlere ikke i nok grad er oppmerksom på tilstanden, og følgelig knytning til oppvekst og familiebakgrunnen hos de unge. Ofte opplever jeg at personer med lært hjelpeløshet blir kalt late og med vondt i viljen, eller blir medisinert mot symptomene (såkalte «ringene i vannet»), ikke selve årsakene (Episentrum). Å behandle eller veilede et menneske i tilstand kontra prosess er noe forskjellig. Vi som veiledere og behandlere må nok i større grad forstå forskjellen, før vi beslutter tilnærmingen. Samtidig må vi snakke med de om forskjellen på å være en pasient, kontra å fremstå som bestiller i eget liv. Empowerment på legekontoret anbefales innført som begrep da det er knyttet direkte opp mot livskvalitet.


Hvordan veilede en jobbsøker eller pasient med lært hjelpeløshet, og som har lært seg at egenpassivisering er det minst ressurskrevende de kan gjøre?

Ved lært hjelpeløshet har vi få reelle valg:

A- La de fortsette atferden med samme resultat som før; Det vil si opprettholdelse av problemet med veilederens (din) hjelp. Er det da en misforstått omsorg vi gir, eller gir vi de da bare opp?


B- Å punktmarkere vedkommende til enhver tid og fore på med oppgaver, eksponeringstrening og aktiviteter for å unngå å se på passiviteten, i håp om at vedkommende endrer atferd? Problemet er at de de ofte fortsetter passiviseringen etter «arbeidstid» og i helger, og du må stadig hente de opp hver mandag, også etter skoft eller øket fravær. Vedkommende opplever da kanskje en berg- og dalbane med høye motivasjonstopper og bratte stemningsfall, noe som igjen kan tappe ressurser. Spørsmålet er om dette er en smart «reise» for en person med lært hjelpeløshet.


C- Snakke om og eksemplifisere tydelig hva lært hjelpeløshet er, i samtaler og i plenum, med påfølgende aktivisering og målstyrt ros/anerkjennelse for gjennomført aktivitet. Snakke om forskjellen på lært hjelpeløshet og lært egenaktivisering, forskjellen på å få null respons på aktivitet, versus å opplevelse ros og anerkjennelse. Med andre ord; oppmerksomhet på atferd de trenger mer av, og å gjenta atferden om og om igjen.


D- Forsøke å medisinere bort hjelpeløsheten? Eksempelvis Diazepam hjelper lite, medisinen kutter bare toppen av følelsene og forsterker lært hjelpeløshet. Den har i beste fall den virkningen at pasienten er lykkelig hjelpeløs.


Arbeidshypotese:

Ved å tidlig belyse familieforhold og barndom/oppvekst samt skolegang i samtalerommet, kan vi allerede der ha en arbeidshypotese om mulig lært hjelpeløshet. Å samtale om dette kan gjøres ved at vi stiller sokratiske spørsmål om viktige positive minner fra barndom/oppvekst/skole som betyr noe for jobbsøkeren. Spesielt er det å samtale om valg de har tatt og konsekvenser av valg, ufarlig og effektivt. Vi trenger ikke snakke sykdom, elendighet eller livsproblemer for å vite noe om mulig lært hjelpeløshet. Her er narrativ metode en god hjelper. Å vise til forskning og studier er ut til å fremme forståelse, selv hos de med en utviklet tilstand. Arbeidet krever tålmodighet og planmessig arbeid, helst tverrfaglig.


Mine funn gjennom 30 år er at unge 18-30 år med lært hjelpeløshet og som bor sammen med foreldrene, opplever å bli «korrigert» når de kommer hjem og følgelig opprettholdes lidelsen og tilstanden. «Det hjelper ikke allikevel, det vet jo du godt nå, eller?» Denne faktoren er det ikke farlig å snakke med de unge om, de er faktisk nysgjerrige på hvor de kommer fra og hvorfor. En annen informasjonskilde og samtaletema er hvilke venner de omgir seg med, når og hvor mye.


Gode karriereverktøy og fremragende pedagogikk.

Mine erfaringer med Karriereverktøy (WIE) og VIP24 er at lært hjelpeløshet ved noen tilfeller kan påvirke interesseutforskningen i negativ retning. Jeg opplever da at deltakeren drømmer seg bort, mister realitetsvurderinger, refleksjonsevner og oppmerksomt nærvær. Dette krever at veilederen forstår hva lært hjelpeløshet er og hvordan man aktiviserer og arbeider med positiv psykologi. Det er lite hensiktsmessig at denne personen sitter uten veiledning gjennom kartleggingen. Jeg opplever at sertifiseringskursene for disse to verktøyene sikrer riktig og inspirerende kartlegging ovenfor målgruppen, spesielt hvordan verktøyene brukes som samtaleverktøy under og etter kartleggingen. Igjen; med sokratisk metode. Å vekke håp gjennom forskningsbasert og strukturert metode og verktøy fremmer evne til selvledelse, som igjen er en karriereferdighet.


Hva med mangel på voksenkontakt?

Symptomer på tristhet og sjelelig smerte, egenpassivisering eller unngåelsesatferd finner vi også hos unge som opplever mangel på en eller to signifikante nære voksne i den mest avgjørende fasen av livet. Ved mangel på signifikante voksne, lærer de fort at egenpassivisering er den minst ressurskrevende atferden, med unngåelse, fluktatferd eller usynlighet som resultat. Dette spesielt i en skvis mellom motstridende interesser og forvirrende ytre krav fra flere. Tankesettet er ofte «Hvorfor forbrenne energi når det allikevel ikke nytter eller har noen mening?»


Hvorfor er det slik at noen ikke klarer å aktivisere seg ut av hjelpeløsheten, selv om det finnes klare muligheter for støtte, bistand og endring? Ett av flere svar: Det koster mer ressurser og har større risiko for feilvalg, enn å la være. Å unngå nye nederlag er da et underliggende motiv som nødvendigvis ikke kommer frem i samtaler.


Hva sier teorien?

«The Learned Helplessness theory» er «antagelsen om at alle organismer som blir utsatt for hendelser som er ukontrollerbare kan ha alvorlige konsekvenser i andre situasjoner.» (Martin Seligman, 1992).


Lært hjelpeløshet hos mange etableres relativt raskt i barne- og ungdomsårene, men jeg har møtt mennesker som i godt voksen alder plutselig gir opp, med bakgrunn i gener og miljø. De har på merkverdig vis lenge kjempet imot, men til slutt så går de tom for krefter og brenner ut. Kartlegging viser at de kan ha mange og korte arbeidsforhold, avbrutt utdannelse og større hull i CV. De har gitt opp mange ganger, men har reist seg, for så å gi opp igjen. I disse periodene med å reise seg igjen, ta frem styrken, finnes det atferd som vedkommende ofte tror er ren flaks, men som oftest er ekte Empowerment. Her kan vi hente tidligere aktiviseringsatferd og forsterke dette for forebygging av nye nederlag. Vi arbeider da etter en skriftlig plan for å gjøre taus kunnskap om egne styrker om til operative virkemidler for å ta tak i egen prosess.


Svekket selvaktelse og selvverd reduserer følelsen over kontrollen med seg selv, noe som fører til psykiske symptomer. Lært hjelpeløshet refererer ifølge Seligman til 3 områder:

1- Et miljø der et viktig utfall er utenfor kontroll

2- En tendens til å gi opp

3- Forventninger til og troen på at ingen frivillig handling kan kontrollere utfallet


Hva med å lære de unge om lært hjelpeløshet på skolen?

Jeg ønsker meg i større grad et fokus i skolen på Empowerment og en interaktiv læringsplattform hvor lært hjelpeløshet blir belyst som fenomen og epidemi, samt hva forskning og studier viser. Jeg tenker etter alle disse årene at vi ved et vel gjennomtenkt pedagogisk og psykoedukativt program på barne- og ungdomsskoler kan forebygge, som igjen er langt billigere enn å reparere. Samfunnsøkonomisk snakker vi da om å investere på en tidsakse 10-15 år frem i tiden. For at vi skal få til forebygging, må vi snakke med de unge om viktigheten av å forstå sammenhenger mellom tanker, følelser, atferd og konsekvens. Min erfaring er at de tåler det, og langt mer enn vi gjorde på seksti og syttitallet.


Lært hjelpeløshet er etter mitt skjønn ikke en sykdom. Det er et resultat av lært «ressurssparing» og har oftest eksterne årsaker. Resultatet av lang tid i lært hjelpeløshet derimot utløser sykdomssymptomer som må tas på alvor.


Rune Brenna – kognitiv terapeut mnfkt

Kilder: Martin Seligman 1965-2002

#lifestyle #decisionmaking