top of page
Søk
  • Forfatterens bildeRune Brenna

Tanker ved 60.

I anledning min 60-årsdag i dag søndag 17. mars, sitter jeg her i refleksjon over yrkeslivets vei, brolagt med erfaringer, milepæler og en rikdom av minner. Alderen påvirker oss på måter vi kanskje ikke alltid innser før vi står midt i den, eller for sent. Og, det er nettopp i disse refleksive øyeblikkene vi erkjenner den dyrebare verdien av tidens forløp. Å sette seg ned å skrive og sette opp tidslinjer og erfaringer blir en type stop-over, en gå-sakte-aksjon. Da har jeg tid til sette alt i perspektiv, endelig. Når jeg selv står ved denne overgangen, ser jeg tilbake på reisen som har brakt meg hit og ser fremover mot veiene som strekker seg foran meg. Det er noe underlig ved å nå en slik milepæl som 60 år. Det er et tidspunkt for å feire livet, men også for å kontemplere dets dybder. Jeg velger her å skrive tanker om mitt yrkesliv og hva det har gjort med og for meg, ikke privatlivet, selv om det også påvirkes av yrket. I alle fall ikke enda, men kanskje en dag blir min påbegynte bok en realitet?


Jeg føler meg privilegert over å ha nådd denne alderen, omgitt av hjertevarme kollegaer og beriket med erfaringer som har formet meg til den fagpersonen jeg er i dag. Det er en tid for takknemlighet for alt som har vært i yrkeslivet, og for forventningene til alt som måtte komme av oppdrag og utfordringer. Jeg er klar.



Mens jeg tenker tilbake på årene som har gått på jobb, blir jeg stadig mer overbevist om at det er nettopp i modenhetsalderen at vi virkelig begynner å forstå verdien av våre erfaringer og innsikter. Det er her vi finner visdommen til å sette pris på de små øyeblikkene, og motet til å håndtere utfordringene som måtte komme. Modenhet bringer forhåpentligvis med seg en dybde av forståelse og en evne til å se hele livet i et større perspektiv. Modenhet er vel også en refleksjon over de eksistensielle jobbspørsmålene; Hva skal jeg fokusere på resten av yrkeslivet og hva skal jeg slutte med? Har egentlig ikke lyst til å slutte med noen ting som helst, men jeg innser at det nok ikke er mulig å kjøre på som før.


Mens jeg sitter her å skriver dette og reflekterer over mine egne erfaringer og utfordringer, ser jeg at hver eneste prøvelse har vært en mulighet for vekst og læring. De har formet min karakter, styrket min utholdenhet og beriket perspektiver. Jeg har lært at jobbreisen er en kontinuerlig utforskning, og at hvert steg, enten det er i solskinn eller møkkavær, bidrar til å forme personligheten og vår forståelse av verden.


På min 60-årsdag ønsker jeg ikke bare å feire tiden som har gått, men også å se fremover med optimisme og takknemlighet. Jeg tar med meg erfaringene og visdommen fra mine tidligere ti-år, og ser frem til å omfavne de kommende utfordringene og gledene med undring, åpenhet og mot. Så, i dag, mens jeg markerer 60 år med liv, kjærlighet og vekst, inviterer jeg deg til å dele denne refleksjonen og undringen med meg. La oss feire ikke bare modenheten, men også den visdommen og styrken den bringer med seg. La oss heise glassene for livet, og for alt som venter oss på veien videre.


Menneskemøter i arbeidet gjør noe med meg.

Det er lenge siden jeg forsøkte å telle opp hvor mange mennesker jeg har møtt i arbeidet, ikke lett, men et tall kan jeg garantere: Gjennom årene har jeg hatt den ære av å arbeide tett sammen med over 15 000 individer – hver med sine unike historier, utfordringer og drømmer. Denne mangfoldige skare av mennesker har vært en uendelig kilde til inspirasjon og læring, og deres styrker og skjebner har formet meg på måter jeg aldri kunne ha forestilt meg.


I møte med disse individene har jeg vært vitne til et spekter av livets prøvelser og triumfer. Jeg har delt deres gleder, sammenbrudd og bunnløs sorg, vært med dem gjennom deres seire og nederlag. Fra de som har kjempet mot uoverstigelige hindringer, sykdom, død og smerte, til de som har klatret til toppen av fjellet og fått suksess, har de fleste av de bidratt til å utvide mitt perspektiv og berike min forståelse av menneskelig erfaring. Gjennom vårt samarbeid og strid har jeg fått et dypere innblikk i menneskets natur – dets styrke, sårbarhet, uflaks og ikke minst ubegrensede potensial. Jeg har lært at bak enhver suksesshistorie ligger det ofte utallige timer og år med hardt arbeid, utholdenhet og mot. Samtidig har jeg sett hvordan selv de mest motstandsdyktige sjelene kan bli såret og skadet av livets uforutsette prøvelser.


Disse erfaringene har formet meg på måter som går langt utover det faglige. De har lært meg empati, tålmodighet og ydmykhet. De har utfordret mine antagelser, fordommer og utvidet mine horisonter, inkludert en evne til å se med en krummet kikkert over horisonten. Og de har minnet meg på den uvurderlige verdien av menneskelige relasjoner og fellesskap. Jeg har også måttet konfrontere mine egne begrensninger, feilvalg og feilgrep, og erkjent at selv de mest erfarne blant oss fortsatt har mye å lære. Likevel har det vært i møte med medmenneskers massive utfordringer at jeg har funnet min største personlige vekst og mest verdifulle innsikter. Fra ytterpunkter som krigsveteraner med PTSD, klienter og pasienter misbrukt på det verst tenkelige, traumatiserte, utbrenthet, generell psykiatri og rus, alvorlig sykdom og kriser, til det andre ytterpunktet; eliten av unge voksne kvinner og menn i Forsvarets Høgskole, rekruttering, lede kunnskapsorganisasjoner, til kunnskapssøkende studenter og å sitte i operative ledergrupper.


Så i dag, som jeg reflekterer over mine år med samarbeid og engasjement, ønsker jeg å rette en takk til de minst 15 000 individene som har krysset min vei. Dere har vært mine ledere, lærere, mine veiledere, studenter og mine medreisende på denne utrolige reisen vi kaller yrkeslivet. En rekke av dere har også vært en av mine mange ansatte medarbeidere og våpensøstre og brødre. Sammen har vi vel formet hverandre på måter vi kanskje aldri vil helt forstå, men som likevel vil fortsette å prege oss langt inn i fremtiden. Tusen takk!


Tiden går ikke – den kommer.

I lys av mine tidligere erfaringer og den innsikten jeg har tilegnet meg gjennom årene, ser jeg med spenning og optimisme fremover mot de kommende årene i mitt yrkesliv, selv om det er slutt på å jobbe 150%. Nå må jeg venne meg til å forholde meg til maks 100%. Mens jeg fortsetter min ferd, bærer jeg med meg en forståelse for betydningen av kontinuerlig vekst, utvikling og eksistensielle relasjoner. I årene som kommer, planlegger jeg å fortsette min lidenskapelige innsats for å støtte, lede og veilede andre. Gjennom min praksis og mine prosjekter søker jeg å fortsette å skape en positiv innvirkning på mennesker rundt meg. Jeg ønsker å fortsette å være en ressurs og en støtte for de som søker veiledning og hjelp, og å fortsette å dele min kunnskap og erfaring med de som er villige til å lytte.


Samtidig erkjenner jeg viktigheten av å være åpen for nye muligheter og utfordringer. Livet er en berg- og dalbane fylt med uventede vendinger og uforutsette muligheter, og jeg ser frem til å omfavne disse med åpent sinn og mot. Jeg er klar over at veien fremover kan være utfordrende, men jeg er fast bestemt på å møte disse utfordringene med styrke, utholdenhet og optimisme. Jeg tar med meg lærdommen fra mine tidligere erfaringer og bruker den til å veilede mine nye valg og handlinger i fremtiden. Jeg forstår at suksess ikke alltid kommer lett, og at det vil kreve hardt arbeid, tålmodighet og utholdenhet å nå mine mål.


Når jeg nå jeg ser fremover mot de kommende årene, gjør jeg det med en følelse av takknemlighet for alt jeg har oppnådd så langt, og en dyp forpliktelse til å fortsette å vokse, lære og utvikle meg som både en profesjonell og en person. Jeg er spent på å se hva fremtiden har å tilby, og jeg er fast bestemt på å gjøre det meste ut av hver eneste mulighet som kommer min vei.

Det har vært umulig å ikke påvirkes av andres lidelse og smerte. Det handler i bunn og grunn om å ikke la seg overveldes av disse følelsene og være rasjonelt tilstede med empati. Disse opplevelsene har virkelig vært en prøvelse av min resiliens.


I møte med andres motgang har jeg lært verdien av å være robust og utholdende på et rasjonelt nivå. Jeg har oppdaget at selv i de mest utfordrende øyeblikkene, er det en indre styrke som kan hjelpe oss med å akseptere, stå oppreist og fortsette fremover. Hver utfordring har vel vært en mulighet til å vokse og lære, og jeg har kommet ut på den andre siden mer motstandsdyktig og forberedt på hva enn fremtiden måtte bringe. Min evne til å rasjonelt håndtere kriser og vanskeligheter har ikke bare gjort meg til sterkere profesjonelt, men også til en mer forstandig, medfølende og empatisk person. Gjennom mine erfaringer har jeg utviklet en dypere forståelse for menneskelig lidelse og en større vilje til å støtte andre i deres vanskeligste øyeblikk. Jeg tror at det er gjennom å dele våre erfaringer og støtte hverandre at vi kan finne styrke og helbredelse. Jeg kan bekrefte at helvete finnes, for noen. På jorden.


Selv om jeg har blitt utfordret og testet på mange måter i løpet av min karriere, ser jeg på disse utfordringene som muligheter for vekst og utvikling. Jeg har jo selv valgt arena og å stikke hodet og hjertet inn i langt mer enn ett vepsebol. Jeg er takknemlig for de lærdommene jeg har fått underveis, og jeg er fast bestemt på å fortsette å møte hver ny menneskelig utfordring med mot og besluttsomhet. Jeg ser frem til fortsettelsen av min karriere med en følelse av trygghet i min evne til å overvinne utfordringer i arbeidet og jeg trives i en stadig skiftende arbeidsverden.


Studentene mine! Jeg blir så glad i dere.

Etter så mange år med å arbeide med å lede tusenvis av studenter innen fagområder som ledelse, psykologi, HR og selvledelse, har jeg blitt formet og beriket på mange måter. Denne dannelsesreisen har ikke bare vært en profesjonell utfordring, men også en dyp personlig opplevelse som som i dag kan omsettes til nye fag og tilnærminger tilpasset fremtiden. Å arbeide med studenter har gitt meg en unik mulighet til å være en mentor, veileder og støttespiller for nye generasjoner av talentfulle og ambisiøse individer. Å se dem vokse, utvikle seg og oppnå sine mål har vært utrolig givende og inspirerende. Hver student har brakt med seg sine egne unike perspektiver, erfaringer og utfordringer, og gjennom å arbeide med dem har jeg lært så mye om menneskelig natur, motivasjon og ledelse. Jeg har ikke tall på hvor mange eksamener jeg har laget og hvor mange studenter jeg har hatt eksamen sensur for. Det er nydelig å se at de klarer seg bedre enn de tror. Ofte tror jeg mer på deres talenter enn det de selv gjør.


Denne erfaringen har også bidratt til å forme min egen tilnærming til ledelse av studenter og læring; «INGEN av mine studenter stryker». Det er en intensjon. Jeg har etter hvert forstått betydningen av å være en balansert, lyttende og empatisk klasseromleder, en som er villig til å tilpasse seg studentenes individuelle behov og personlighetsstruktur. Jeg har også erfart verdien av å gi tilbakemelding og veiledning på en direkte, konstruktiv og støttende måte, og å skape et miljø som oppmuntrer til læring, vekst og utvikling. Det handler om søkelys på atferd vi ønsker mer av hos individet. "All læring ledsages av følelser." Jeg vet jo at vi alle er barn, men forkledd som voksne. Jeg har hørt mer enn en gang at jeg i auditoriet eller klasserommet ble den bestefaren eller faren de ikke fikk. Mangel på signifikante voksne i første del av livet er det mange som opplever, dessverre.


Å arbeide med studenter har utfordret meg til å kontinuerlig utforske nye faglige ideer og perspektiver, og til å stadig vokse som enkeltperson og som profesjonell. Det har også gitt meg en dypere forståelse for betydningen av å være ydmyk, åpen og villig til å lære fra andre samt å etablere en delingskultur studentene i mellom. Det har også vært en påminnelse om den utrolige kraften som ligger i utdanning og tydlig ledelse, og en bekreftelse på betydningen av å langsiktig investere i mennesker og deres potensial.


"I ledelse av mennesker kommer takt, tone, høflighet og vennlighet først, sist og i mellom."

Dette sitatet mitt er ikke bare en enkel frase, men en filosofi som har vært sentral i mitt syn på ledelse gjennom siste halvdel av min karriere. For meg er det å lede mennesker ikke bare en oppgave, men en ærefull plikt som krever en dyp forståelse for menneskelig samhandling og respekt for individets verdighet.


Takt og tone danner grunnlaget for enhver form for kommunikasjon. Å uttrykke seg på en respektfull og hensynsfull måte er avgjørende for å bygge tillit og etablere gode relasjoner med de jeg leder. Jeg tror på betydningen av å lytte aktivt, med en intensjon, være åpen for andres perspektiver og kommunisere klart og tydelig for å sikre forståelse og samhandling.


Høflighet er en dyd som aldri bør undervurderes i lederskapet. Å behandle andre med høflighet og respekt, uansett stilling eller bakgrunn, er ikke bare et tegn på god oppdragelse, men også et uttrykk for altruisme og menneskelig verdighet. Jeg tror på å skape et psykologisk arbeidsmiljø preget av gjensidig transparens, respekt og høflighet, hvor mennesker føler seg verdsatt og respektert. Mennesket er et flokkdyr som er avhengig av flokken og familien på jobb, og vi er på samme tid triaden psykologi, biologi og sosiologi. Hele tiden i samspill med oss selv og de rundt oss.


Vennlighet er kanskje den mest undervurderte egenskapen i ledelse. Å vise omsorg, empati og medfølelse overfor de jeg leder, bidrar til å skape et miljø preget av trivsel og velvære. Jeg tror på betydningen av å vise ekte interesse for mine medarbeidere, støtte dem i deres personlige og profesjonelle utvikling, og feire deres suksesser som om de var mine egne. Samlet sett anser jeg dette sitatet ikke bare en rettesnor for min ledelsesstil, men også en påminnelse om verdien av menneskelige relasjoner i arbeidslivet. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan motivere andre, det ansvaret må de ta selv. Jeg tror mye mer på kraften av vennlighet og høflighet til å inspirere, engasjere og skape et miljø hvor alle kan trives og lykkes., for så å fyre den indre motivasjonen hos enkeltindividet. Jeg vet at det er mulig å sette grenser, være direkte og klarttalende samt konfrontere med vennlighet. I ledelse er vi ikke på jobb; vi er i tjeneste.


For meg kommer takt, tone, høflighet og vennlighet først, sist og imellom – både som leder og som medmenneske.


Det er forskjell på gammelt og antikt.

Nå som dagen er her, kan jeg ikke hjelpe for å le litt av tanken: "Jeg er 60 år nå, men oppi huet er jeg 29!" Ja, det er rart hvordan alderen bare er et tall, mens følelsen av post-ungdommelig entusiasme og eventyrlyst kan være like sterk som noensinne. Jeg innrømmer det, jeg har kanskje litt for mye glede av å sette på gamle vinylplater på Tandberg-stereoen fra 1977, kaste meg ut i nye skriverier og fag, og kanskje til og med kaste et øyeblikk av sang rundt i stua når ingen gidder å se på eller lytte. Det er som om tiden egentlig har stanset, og jeg mener jeg fortsatt er en del av den samme energiske, livlige sjelen som jeg var i mine yngre år. Selv om speilet kanskje forteller meg en annen historie, er det noe forfriskende ved å kaste bekymringene til side og omfavne livets lek, humor og moro. Alder er bare et tall, ikke sant? Jeg velger heller å sette søkelys på all den livserfaringen jeg har samlet opp gjennom årene og all den visdommen som forhåpentligvis følger med det. Jeg tenker ofte ofte på at jeg fra naturen er beriket med en solid mengde humor og selvironi. Det hjelper mye når det butter imot.


Så her er jeg, 60 år med et hjerte fullt av post-ungdommelig optimisme og en sinnstilstand som omfavner de fleste dager på jobb med takknemlighet, entusiasme og glede. Alderen må kanskje ha sneket seg opp på meg bakfra, men oppi huet? Vel, jeg er fortsatt den samme 29-åringen, klar til å erobre deler av verden med et smil og litt selvironi på lur. Livet er for kort til å ta seg selv for alvorlig, ikke sant?


Livet og yrkeskarrieren er et risikoprosjekt.

Livet er en skjør og uforutsigbar reise, hvor vi bærer med oss håp og drømmer for morgendagen, men vet egentlig svært lite om hva som venter oss. Kalenderen kan gi oss en vag oversikt over våre planer og forpliktelser, men den kan aldri forutsi de uventede vendingene som livet har å tilby. Vi svever på grensen mellom nåtiden, fremtiden og evigheten, aldri helt sikre på hva som vil møte oss når solen står opp på nytt. Om den står opp da. Det er i denne usikkerheten at vi finner både underet, skjønnheten og skjørheten i tilværelsen. Hver dag er vel en form for gave, en mulighet til å omfavne livet med alt det har å tilby, men også en påminnelse om hvor skjør vår eksistens egentlig er. Det er så lett å ta ting for gitt, å anta at vi alltid vil ha nok tid til å forfølge våre jobbdrømmer og fortelle våre kjære hvor mye de betyr for oss. Men sannheten er at ingen av oss vet når vår tid vil komme til en slutt, og på hvilken måte. Det samme gjelder når yrkeskarrieren er slutt og vi skal erstatte tiden på jobb med noe annet viktig. Det er en oppgave jeg må bearbeide snart, for jeg vet ikke helt. Men det må bli noe som hjertet og sinnet har godt av, det lover jeg.


Dette er grunnen til at mitt credo "Våk! Du vet aldri når husets Herre kommer" fra Bibelen, resonnerer så sterkt i meg. Det minner oss om å være våkne og oppmerksomme på øyeblikket vi lever i, å sette pris på de mange små øyeblikkene av psyklogisk trygghet og engasjement i arbeidet, som jo fyller så mange timer av våre liv. Det minner oss om å leve med en følelse av takknemlighet og bevissthet om vår egen forgjengelighet. Den medarbeideren, kollegaen eller lederen som går hjem på fredag, takker deg for en flott uke og er det mest lykkelige mennesket den dagen, det mennesket kommer kanskje ikke på jobben på mandag. Eller kommer på jobb mandag som et vrak. Dette kan også gjelde meg og deg, marginalene styrer vi sjelden. Husk å takke mennesker ofte for deres tilskudd til "reisekassa" som vi kaller å ha det godt sammen på arbeidet. Det er altfor sent å takke de når de er borte for alltid. Så la oss ikke vente til morgendagen med å fortelle våre kjære og kollegaer hvor mye de betyr for oss. La oss ikke utsette våre drømmer og ambisjoner til en annen dag eller en annen tid. La oss heller omfavne de fleste dager som en mulighet til å leve fullt ut, med lidenskap, glede og medfølelse. For i sannhetens øyeblikk, er det bare nåtiden som er garantert deg. Og meg. Og oss. Det du leste akkurat nå, er nå faktisk historie og tilhører fortiden.


«Homo Sum Humani Nihil, A Me Alienum Puto.» (Terents).


Stolthet er den mest kraftfulle menneskelige følelsen, etter kjærlighet.

Selv opplever jeg en stor stolthet av mine fag og valg av meningsinnhold i arbeidet. Ved en stolthet, og tilstrekkelig kjærlighet til deg selv, er du uslåelig på slagmarken. Tusen takk for at nettopp du har beriket mitt yrkesliv og vekst. Du blir ikke glemt, det er bare det at det er så mange at jeg er redd for å ikke navngi dere alle. 15 000 unike individer er i norsk målestokk en liten by... Tusen hjertelig takk for alle hilsener og varmende ord i anledning dagen!


Rune Brenna – kognitiv atferdsterapeut mnfkt 2024

0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page