Unngåelsesatferd er en form for atferd der en person aktivt unngår situasjoner, oppgaver eller aktiviteter som de opplever som stressende, truende eller skremmende. Dette kan ha en negativ innvirkning på en persons livskvalitet og generelle helse. Unngåelsesatferd kan manifestere seg på ulike måter, for eksempel ved at en person unngår å gå på jobb eller delta i sosiale sammenhenger. Det kan også være en unngåelse av å utføre daglige oppgaver som å handle eller besøke legen. Dette unngåelsesmønsteret kan føre til en spiral av negativ atferd og følelser, hvor en person gradvis trekker seg tilbake fra sine omgivelser og isolerte seg. Dette kan føre til depresjon, angst og ensomhet. Det er viktig å forstå at unngåelsesatferd ofte er et symptom på underliggende helseproblemer, som angst eller depresjon. Derfor er det viktig at personer med unngåelsesatferd får den rette behandlingen for å hjelpe dem å bryte dette mønsteret og forbedre deres generelle livskvalitet.
Behandlingen av unngåelsesatferd kan innebære terapiformer som kognitiv atferdsterapi (KAT) og eksponeringsbehandling, der en person blir sakte eksponert for de situasjonene de unngår. Med den rette behandlingen og støtten fra familie og venner, kan personer med unngåelsesatferd få hjelp til å overvinne sine utfordringer og få et mer tilfredsstillende liv. Det er viktig å være oppmerksom på tegn på unngåelsesatferd, og å få profesjonell hjelp hvis man opplever at unngåelsesatferden påvirker ens livskvalitet eller helse negativt. En tidlig diagnose og behandling kan gjøre en stor forskjell for en person som kjemper med unngåelsesatferd. Ofte legger omgivelsene, familie, venner og arbeidskollegaer, merke til denne atferden før de det gjelder merker det.
Hva er eksponeringsterapi?
Eksponeringsbehandling er en type terapi som brukes for å hjelpe mennesker med å overvinne fobier og andre angstlidelser. Prinsippet bak eksponeringsbehandling er at ved å gradvis eksponere en person for det de er redde for, vil deres angst reduseres over tid.
Eksponeringsbehandling kan være både i virkeligheten (operativt) eller i fantasien (imaginal eksponering), avhengig av hva som passer best for den enkelte personen. Under eksponeringsøkten vil terapeuten guide personen gjennom den angstprovoserende situasjonen, mens de lærer å takle og mestre følelsene som oppstår. Formålet med eksponeringsbehandling er å bryte den negative spiralen som oppstår når en person unngår det de er redde for. Ved å lære å mestre følelsene som oppstår når de blir eksponert for den angstprovoserende situasjonen, vil personen gradvis få økt selvtillit og redusere sin angst.
Eksponeringsbehandling har vist seg å være svært effektiv for en rekke forskjellige angstlidelser, inkludert sosial angst, agorafobi, fobier (som frykt for edderkopper eller høyder) og post-traumatisk stresslidelse (PTSD). Det er viktig å merke seg at eksponeringsbehandling ikke er egnet for alle, og det kan være en utfordrende prosess som krever høy grad av etisk forståelse av terapeuten. Derfor er det viktig å få hjelp fra en høyt kvalifisert terapeut for å sikre at behandlingen er så etisk og effektiv som mulig. Over tid vil eksponeringsbehandling hjelpe personen med å overvinne sin angst og gjenvinne kontrollen over sitt liv.
Eksponeringsbehandling i kognitiv atferdsterapi (KAT) kan føre til etiske dilemmaer og forsiktighetsregler som må vurderes nøye av terapeuter. Noen av de viktigste etiske dilemmaene og forsiktighetsregler ved eksponeringsbehandling inkluderer:
1. Autentisitet: Det er viktig å sikre at eksponeringsøvelsene er autentiske og ikke skader pasienten på noen måte. Terapeuter må vurdere om øvelsene er passende og så virkelighetsnære som mulig.
2. Korrekt informasjon: Pasientene må gis en fullstendig forklaring på hva eksponeringsbehandling innebærer og deres rett til å avstå en deltakelse.
3. Behandling av traumer: Eksponeringsbehandling kan forverre eller utløse traumer hos noen pasienter. Terapeuter må være klar over dette og være forberedt på å håndtere eventuelle reaksjoner på en hensiktsmessig måte.
4. Respekt for pasientens grunnleggende rettigheter: Pasientens grunnleggende rettigheter, inkludert retten til privatliv, må respekteres under eksponeringsøvelsene.
5. Kontroll over behandlingsprosessen: Terapeuter må sikre at pasientene har kontroll over behandlingsprosessen og at de ikke føler seg tvunget til å delta i øvelsene.
6. Profesjonell kompetanse: Terapeuter må ha tilstrekkelig kompetanse og erfaring med eksponeringsbehandling for å kunne tilby en sikker og effektiv behandling.
7. Utforskning av alternative behandlingsmetoder: Terapeuter må vurdere om alternative behandlingsmetoder kan være mer hensiktsmessige for enkelte pasienter.
8. Tilgjengelighet til støtte: Terapeuter må sørge for at pasientene har tilgang til støtte etter behandlingen, inkludert evt. videre behandling eller krisestøtte.
Det er altså viktig å merke seg at eksponeringsbehandling ikke alltid er det beste valget for alle pasienter, og det må vurderes nøye av terapeuten om dette er en hensiktsmessig behandlingsmetode. Terapeuter må alltid følge relevante kvalitetssikrede etiske retningslinjer og forsiktighetsregler for å sikre at behandlingen er så trygg og effektiv som mulig.
Rune Brenna - kognitiv terapeut mnfkt 2018